I dag vil jeg ta deg med på en tur til det ville og vakre Sulitjelma, eller SULIS, som vi gjerne kaller det i Nordland. På veien vil jeg referere litt av Suliitjelmas historie,basert på DETTE nettstedet. Hvis du vil vite mer om geografi, historie, friluftsliv, opplevelser, overnattingsmuligheter og historie, anbefaler jeg deg å studere denne lenken.

Sulitjelmaområdet strekker seg fra Balvatn i sør, til Blåmannsisen i nord, fra riksgrensen i øst og til Sjønstå i vest. Innenfor Sulitjelmaområdet finner vi Balvatn, som er 40 kvadratkilometer stort, Nordsaulo, som er det høyeste punkt på riksgrensen mot Sverige, Blåmannsisen, den 4. største isbre i Norge, og Suliskongen, som er Nord-Norges nest høyeste fjell på  Her er vi ved Sjønståvannet, og vi har nettopp forlatt Finneid . 

Bildene jeg viser, er fra veien til Sulis, fra Jakobsbakken og fra tettstedet Sulitjelma med den nedlagte gruven. De kommer i litt ukronologisk rekkefølge. Fjellbildene med snø og is er fra JAKOBSBAKKEN, en virkelig naturperle og et utmerket utgangspunkt for fine turer både sommer og vinter.
Samene kom først til traktene rundt Sulitjelma. I fjellene rundt Sulitjelma finnes mange minner fra samisk fortid. Det eldste spor, som er funnet til nå av mennesker her, er en samisk grav i ura bak turistbrakka på Hanken. Skjelettet er datert til ca år 1100.
Samene har drevet med tamrein i området gjennom flere hundre år. Når dette startet er usikkert, men man antar at tamreindrift ble tatt opp, ikke på grunn av behovet for kjøtt, men på grunn av behovet for transport. Kjøttet fikk samene fra de mange villreinflokkene som den gang holdt til her. Noen tamme reinsdyr ble brukt som lokkedyr ved jakt på villrein. Skattepresset fra myndighetene førte til en mer intensivert jakt på villrein, noe som igjen førte til at villreinstammen gikk sterkt tilbake i antall. Dermed endret tamreinholdet seg til kjøttproduksjon. 

På grunn av de klimatiske forholdene er Sulitjelmaområdet dårlig egnet som beite om vinteren. De stadige vekslingene mellom kulde og mildvær fører til at snøen gjentatte ganger tiner og fryser, slik at beitene iser ned. Den gang som nå, førte dette til at området ble brukt som sommerbeite, mens reinflokkene ble drevet østover til de svenske skogene om vinteren. 

Utover på 1800- tallet steg folketallet dramatisk i Nord-Norge. For å brødfø den økende befolkningen måtte ny jord ryddes. Nybyggerne dyrket poteter og bygg samt høy til hestene, kyrne sauene og geitene de hadde. I tillegg drev de med jakt og fiske. 

Her er vi ved Langvatn, og vi skimter litt av Sulitjelma sentrum. 

Bjørka har blitt grønn på Jakobsbakken, ca en mil ovenfor rettstedet Sulitjelma, men ennå ligger det litt snø igjen den 10. juni. Vi er nokså høyt til fjells. Her er et eldorado for folk som liker å gå lange turer, og man kan gå både til Junkerdal, Saltfjellet og Sverige fra Jakobsbakken i Sulitjelma.  
I 1858 ble det funnet malm ved Langvatn. Flere funn ble gjort i løpet av få år, og en prøvedrift ble satt i gang. Langvatn lå isolert og avsides til og transporten av malm ut av området var svært vanskelig. Ingen i regionen og knapt noen i hele landet hadde den kapitalen som trengtes for å sette i gang gruvedrift i stor skala.
Først da den svensk industrigründeren Nils Persson fra Helsingborg i Skåne støtte på en malmprøve fra Sulitjelma, ble det fart i sakene, prøveleting kom i gang, og på nyåret i 1891 ble selskapet Sulitelma aktiebolag etablert.

 Virksomheten vokste raskt, og like etter århundreskiftet hadde Sulitjelma A/B blitt landets nest største industribedrift og landets største bergverk hva antall ansatte angikk. På det meste var det ca 1750 ansatte i gruveselskapet (i 1913). Sulitjelma var blitt landets største produsent både av svovelkis og kobber.  

Folketallet i Sulitjelma hadde i tiden 1885 – 1910 vokst fra 45 personer til 2869. Den voldsomme ekspansjonen i Sulitjelma var hovedårsak til at Fauskeområdet ble skilt ut fra Skjerstad, som egen kommune i 1905.

I begynnelsen måtte all arbeidskraft søkes utenfor Sulitjelmaområdet. Folk til transport, husbygging, veibygging og så videre kunne man finne i Saltenområdet. Vante industriarbeidere måtte man søke lenger unna.  De ble stort sett rekruttert fra svenske gruver, men også fra norske, f.eks Røros. Etter hvert som drifta kom i gang og verket fikk opparbeidet en stor styrke med vante arbeidere, rekrutterte man den lokale oppvoksende slekt som arbeidere.
Folketallet i Sulitjelma steg fra ca 45 i 1885 til over nesten 3000 i 1910. En slik enorm økning i folketallet skapte mange problemer. Hvordan skulle man huse alle menneskene? Det bodde folk på loft, i kjellere, på brakker, i verksteder og i maskinhus. Over alt bodde det folk. Trangboddheten var ekstrem. 
Familier, ofte med mange barn og lite husrom, måtte ha såkalte lauskarer, altså personer som ikke hadde familie i Sulis, boende hos seg.  Verket eide alle husene og alle som ble sagt opp fra arbeidet, ble samtidig sagt opp fra husværet. Dette gjaldt for eksempel personer som skadet seg i arbeidet, enker etter omkomne, eller de som var blitt for gamle til å arbeide. 

 Fra starten hadde selskapet vært registrert som et svensk selskap. I en kort periode var Sulitelma AB på franske hender før det i 1933 ble registrert som norsk selskap. I 1936 overtok norske eiere aksjemajoriteten, og selskapet fikk nå navnet “Sulitjelma Gruber”. I 1965 kjøpte Elkem over 90% av aksjene.  
Da industrialiseringa startet fantes ingen fagforeninger. Da de første foreninger etter hvert ble dannet, søkte bedriftseierne med alle midler å hindre at arbeiderne organiserte seg, slik var det i Sulitjelma også. Bedriften greide å holde arbeiderne ved bedriften uorganiserte i 20 år. Det var tyve år med lav lønn, lang og hard arbeidsdag, elendige boforhold, dårlig mat, hard og urettferdig behandling, mange arbeidere måtte bo langt borte fra familien. Bedriftsledelsen hadde lyktes forbausende lenge i sin “antiorganisasjonspolitikk”. I januar 1907 var begeret fullt.  
Lang tids frustrasjon hadde slått ut i fullt opprør. Verket skulle innføre et kontrollmerke for de ansatte i gruvene, senere kalt slavemerket. De ansatte protesterte, og bedriftsledelsen, som ikke forsto at de balanserte på en knivegg, svarte med å si opp de som nektet å bære kontrollmerket. De ansatte reagerte med nærmest fulltallig å møtes på Langvannsisen og der ble de enige om å organisere seg.

Den daværende direktør i Sulitjelma ønsket å fortsette å motarbeide fagorganisasjonen, men eierne i Sverige anså det for lite klokt. I stedet ble organisasjonen akseptert og ansett som arbeidernes rettmessige representanter helt fra første dag. 

 
Dette innebar ikke at arbeiderne fikk sin vilje i alt, snarere tvert i mot.. Verket forsøkte å utnytte situasjonen til sin fordel. Gjennom lange tariffperioder var arbeiderne bundet av den inngåtte tariffen, og kunne ikke streike. Ved inngåelse av tariffen kunne lønnsøkningen først virke akseptabel, men ved slutten av den lange tariffperioden hadde prisstigningen spist opp størstedelen av økningen. Lønningene var fortsatt lave, boforholdene elendige, men sakte og sikkert endret forholdene seg til det bedre. Organisasjonen i Sulitjelma fikk helt fra starten av nærmest 100% oppslutning, noe som fortsatte helt til gruvene ble nedlagt 84 år senere.  Sulis har alltid vært et samfunn der arbeiderbevegelsen har stått særdeles sterkt.  

Verket hadde fra begynnelsen sin egen butikk. Det var ikke tillatt med andre forretninger. Blant arbeiderne bredte det seg stor misnøye med priser og kvalitet og mistanke om lureri på verksbutikken. Da fagforeningen i Sulitjelma ble stiftet i 1907 var en av de første oppgavene de tok fatt på, opprettelsen av en egen butikk, et såkalt kooperativt samvirkelag.
Verket nektet å tildele tomt til byggingen, men arbeiderne viste råd og besluttsomhet. De etablerte et samvirkelag utenfor verkets område på Finneid, som vi ser et glimt av her, i 1908.

 
Gjennom nye lover fra Stortinget ble rene verksbutikker forbudt, og etter sterkt press fra fagforeningens kontakter på Stortinget, samt utstrakt bruk av egen butikk på Finneid, ga verket etter og tildelte tomt i Sulitjelma i 1912. Butikken åpnet sommeren 1913 og fra da av var det ingen problemer i forholdet mellom verket og kooperativet. Rundt 1930 var Sulitjelma kooperative selskap Nord Norges nest største. Coopen eksisterer i beste velgående i Sulis den dag i dag, men siden jeg sjelden fotograferer kjøpesentre, glemte jeg å ta bilde av den.

Andre verdenskrig: Ingen kamphandlinger fant sted i Sulitjelma. Tyskerne var svært interessert både i svovelkis og kobber fra gruvene i Sulitjelma. Sett fra okkupantenes side var det om å gjøre å holde produksjonen så høy om mulig. Egne tyske bergfolk overvåket bedriften og betydeligemidler ble overført fra Norges bank, for å kunne holde en stor produksjonen.

 Statistikkene viser at produksjonen under krigen var svært høy, noe som antyder at gå sakte-aksjoner eller annen sabotasje ikke fikk noen effekt, eller ikke var vanlig. I tillegg ble en avdeling med tyske soldater (ca 50 mann) sendt til Sulitjelma for vakthold for å avverge en eventuell sabotasje. Industriområdet og kraftstasjonen ble gjæret inn med piggtråd og det ble lagt ut miner og satt ut væpnet vakt.

Fra høsten 1942 ble det stasjonert avdelinger fra det Gestapo i Sulitjelma. Verkets direksjonsvilla ble beslaglagt og brukt til hovedkvarter. Grensepolitiet hadde egne avdelinger som hadde grensevakt på fjellet for å hindre trafikk over til Sverige.

Til tross for en massiv grensetrafikk, med rømming og smugling av både folk og våpen, ble aldri noen fra Sulitjelma tatt for ulovlig grenseaktiviteter. De to siste årene av krigen fikk flukt til Sverige et kolossalt omfang. I alt flere hundre ansatte på verket rømte over til nabolandet. I enkelte tilfeller ble familiemedlemmer av de rømte tatt som gisler. Dette førte til at hele familien ofte rømte til Sverige. 

 

For å erstatte alle arbeiderne som rømte, ble et stort antall arbeidsledige fra hele Sør-Norge tvangssendt til arbeide i gruvene i Sulitjelma. Mange av disse ble bare en kort tid før de selv rømte over til Sverige. Fra Fauske- og Bodøområdet var det naturlig å dra via Sulitjelma til Sverige. I enkelte tilfeller greide serbiske og russiske fanger fra fangeleirene i Saltdal  å rømme. Målet var å komme til Arjeplog i Sverige for videre transport, og underveis fikk de livsnødvendig hjelp av samene.
Her ble alle avluset og satt om bord i jernbanevogner. Jernbanen fraktet flyktningene til en leir utenfor Stockholm som fungerte som et sentralt asylmottak. Alle som hadde flyktet fra Norge ble sendt hit for avhør. Etter avhøret ble de sendt videre til dit de skulle bo. Av bildene kan du kanskje få inntrykk av naturen og forstå at selv ikke for det tyske grensepolitiet var det enkelt å hindre rømming når flyktningene fikk hjelp fra fjellvante folk.

Transport: Sulitjelma lå isolert inne mellom fjellene. For å komme til nærmeste handelsmann, eller til kirka, måtte rydningsfolket gå over fjellet og ned til fjorden, og alle varer måtte bæres på ryggen den lange veien tilbake igjen.

 
Da det ble funnet malm i Sulitjelma i 1858, var det største hinder for utnytting av forekomsten, de vanskelige transportforholdene. Ingen i regionen hadde den kapital som måtte til for å løse dette problemet. Først da den kapitalsterke Nils Persson overtok rettighetene til forekomstene, 29 år etter at de var oppdaget, begynte transportforholdene å bli gradvis bedre. 

Nesten umiddelbart startet nemlig Persson bygging av en jernbane mellom Sjønstå og Langvatn.
Fra gruvene omkring Langvatn ble malmen fraktet med taubane inn til industriområdet for bearbeiding. Herfra ble kis og kobber først fraktet nedover Langvatn med slepebåt og prammer.

Der ble alt lastet over på jernbanen, som førte det videre ned til Sjønstå. Her ble alt lastet over på båt igjen og fraktet over Øvervatn og Nedervatn, fram til Finneid, der det endelig ble lastet over på havgående fartøyer som førte det ut i den store verden. All transport av folk, av utstyr og varer, måtte selvsagt foregå på den samme omstendige og tidkrevende måten.

I 1914 ble jernbanen forlenget fra Hellarmo og helt frem til industriområdet, som dengang lå i Fagerli. På denne måten slapp man båttransport på Langvatn og omlastingene på Hellarmo, alt kunne fraktes direkte fra Sulitjelma og ned til Sjønstå i en etappe.
Transport av kis og kobber foregikk om sommeren. Det ble brukt isbryter på vatna for å holde åpen råk vår og høst, slik at transporten kunne holdes igang så lenge som mulig.

 Om vinteren var vatna frosset til og båttransporten ble innstilt.
Vare og persontransport foregikk da med hest og slede, senere bil og beltebil, på isen. Etter bygging av tre lange tunneler, ble jernbanen i 1957 forlenget helt ned til Finneid. Fra da av foregikk all transport fra Sulitjelma til Finneid kun med jernbane. Transporten kunne nå foregå på helårsbasis.

Sommeren 1972 hadde kravet om effektivitet ført til at jernbanedrifta ble innstilt. Skinnegangen ble revet og det ble anlagt en vei langs den gamle jernbanetraseen.

Veien holder bra standard og tunneller forserer fjellene mellom Finneis og Sulis.

 I 1933 ble det svenske selskapet Sulitelma AB gjort om til et norsk aksjeselskap, A/S Sulitjelma Gruber. Selskapet ble da innvilget 50 års konsesjon for utnytting av malmfeltet. Etter 50 år, i 1983, skulle retten til å drive gruvedrift i området tilbakefalle til staten vederlagsfritt.
Dersom gruveselskapet ønsket å drive gruvene videre, måtte det forhandles frem en ny konsesjonsavtale. Allerede midt på 1970-tallet varslet Elkem, som eide over 90% av aksjene i Sulitjelma Gruber, at de ikke ønsket å fornye konsesjonsavtalen når den gamle løp ut i 1983. Staten lyktes ikke med å finne andre interessenter som var villige til å gå inn og overta aksjene i gruveselskapet. Staten ble tilbudt hele Sulitjelma Gruber vederlagsfritt av Elkem, men avslo tilbudet og i juni 1983 hjemfalt gruvene til staten.

Det ble i årenes løp tatt ut totalt 26 000 000 tonn råmalm fra gruvene i Sulitjelma. Denne malmen inneholdt:
500 000 tonn kopper 
160 000 tonn sink 
4 700 000 tonn svovel 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende